O glød, o sprengkulde Vitner tre frem Ihjelristet sjel for den sanne gud Jeg skal ut, jeg må vekk, jeg vil hjem Raknet uthult og vrengt Bli stengt! Grå, rød Maler den eneste dør i sikte O digre dør Baklengs i sadelen, oppned sløv ljå Sommermorgenen skimter Et livløst platå... Rå nød Lengsel, den giftigste kalde gud I menneskeskrid Brennmerket dypt er den Som utsøkt, utkjørt avkrok skal bli Et ansikt synes klarere En røst som kommer nærmere Blåser vinden langt vekk fra dine seil Denne veldige struktur Vår grunne brønn av solskinn Er en farkost, ymist som ilden Som fryser den vanrøkte kime Isødet var i rommet Portal på vegg, portal på gulv Nål ble spiker blir bolt Det flerårige ritualet For å ribbe seg sjøl Til nidstang En sølvborg med tårn og lanser Et åtsel gror horn og panser Forvridd som en veltet bauta Fra den eneste gylne storhetstid Horn som skal få smake Menneskekjøtt, glimt av guder Den natten drømtes det vestafjells Om forbudte vingeslag i vestadrag Og trangen til å stupe I ishav eller dypt i berg Til det endelige hjem For å endes der bekvem Og alle våknet blodige Henrykte, hengivne